VirkeRikke og VirkerIkke på jaktkurs

I helgen har Rikke og jeg vært på jaktkurs på Dillingøy. Som vanlig har det vært et supert kurs - jeg har skikkelig sansen for instruktøren, opplegget, beliggenheten, tonen på kurset – alt passer midt i blinken for meg. Til og med været var for det meste på vår side. Selv om jeg blir totalt utslitt av å være ute i flere timer to dager på rad, er det allikevel verdt det. Det har vært intet mindre enn en skikkelig bra helg!

Rikke er veldig lite trent i jakt, men da jeg startet treningen av henne i vinter, syntes jeg hun tok ting utrolig fort. Så kom løpetiden og Rikke ble litt rar. Jeg tror fremdeles hun er preget av den (og kilder forteller meg at jeg må belage meg på at det vil bli litt verre om noen uker), for også når jeg trener lydighet med henne, er hun litt fjern om dagen – hun er litt daffere enn hun pleier, samtidig som hun plutselig ikke skjønner enkle kommandoer. Men ettersom jeg meldte på kurset før hun hadde fått løpetid, valgte jeg allikevel å dra.

Selv om kameraet var med, ble det dessverre ingen bilder i helgen, så det blir arkivbilder i stedet. Her det onkel Spiff som koser seg på Sørlandet. 

Hundene har jobbet på linje nesten hele helgen, og dette er jo en setting Rikke kun har vært i noen få ganger tidligere. For å ta det positive først: Rikke startet lørdagen med tre supre apporter. De to første landet på andre siden av et gjerde de måtte hoppe over, og det er noe Rikke aldri tidligere har gjort. Jeg ble litt overrasket da dette ikke var noe problem for henne. Mellom de to apportene, bevegde vi oss litt lengre ifra gjerdet. Den tredje apporten landet helt inntil gjerdet på vår side. Utfordringen var at hundene da har lett for å dra over gjerdet der de to andre gikk, men Rikke spikret markeringen, så det var jo fint. Etter dette dukket VirkerIkke frem, og da skjønte hun ikke så mye.

Jeg har forsøkt å analysere det som skjer, og det virker på meg som om Rikke lett går inn i en modus der hun tror at hennes oppgave bare er å sitte stille og se på at det faller apporter uten at de skal apporteres. Jeg tror derfor hun trenger en del treninger der hun blir sendt på det meste som faller, slik at hun lærer seg å markere hver eneste apport. Hun er som sagt lite trent, så det kan nok bli litt mye for henne med så mye nytt på en gang. Andre positive ting er at hun overhodet ikke har lyd, at hun er totalt avslappet rundt de andre hundene, at hun har supre avleveringer og fine grep, og at hun er veldig førermyk og lydig. Hun kan ikke stoppsignal, søkssignal eller dirigeringssignaler ennå, og hun kan heller ikke fløytesignal på innkallingen godt nok, men hun er veldig var på de kommandoene hun kan.

Casir - pensjonisten.

Etter en lunsjpause og litt hvil, var det ny økt. Her viste både VirkeRikke og VirkerIkke seg frem, og jeg ble flink til å lese henne. I prinsippet kan jeg se på henne før jeg sender henne om hun skjønner hva hun skal eller ikke. Når hun ikke skjønner det, er det ingen vits i å sende henne. Da traver hun bare litt frem før hun begynner å snuse. Når hun derimot skjønner oppgaven, løper hun målrettet ut i riktig område og spikrer de fleste markeringene.

Søndag startet også med markeringer over det samme gjerdet, men da virket ikke Rikke i det hele tatt. Hun skjønte virkelig ikke noe da jeg sendte henne. Ved å ta henne ut av linja og la henne knalle, var det ikke noe problem, men så fort hun var inne på linja igjen, kom hun i feil modus igjen. Jeg valgte derfor å legge henne i bilen. Ettersom jeg hadde lånt bort både Cisco og Spiff i helgen, hadde jeg bare med meg pensjonisten Casir. Men for at jeg skulle slippe å bare stå der, fikk han være stand-in på kurset. Han startet med å surre det til, men så var han plutselig på nett, og da hadde han vel en fire, fem fine apporter uten tull. Nå er det mange år siden han sist sto på linje og ble trent i jakt, men jammen klarte han faktisk å oppføre seg helt eksemplarisk uten en lyd. Det hadde jeg aldri trodd!

Etter lunsj fikk Rikke komme ute igjen, og nå var det VirkeRikke jeg hadde med meg. Når hun skjønner hva hun skal, er hun en liten drøm. Hun ble såpass på hugget at jeg faktisk stoppet henne de gangene hun trodde hun skulle knalle (trenger ikke si noe mer enn navnet hennes med rolig stemme før hun hopper tilbake). Etter lunsj tror jeg det bare var en apport hun ikke markerte før jeg skulle sende henne slik at jeg bare kalte henne tilbake, så var det en hun jobbet litt for å finne, mens resten løp hun rett på. Hun taklet terrengskifter både over diker og opp skråinger og hun taklet dummyer på vei hjem. Ettersom jeg fikk henne til å svømme for første gang siden hun var valp, på onsdag, turte hun ikke å hoppe uti vannet i helgen, men det tror jeg vi snart har løst. Hun må bare få litt mer svømmetrening først. Det er ikke så rart at dette er litt vanskelig når det har gått tre år uten at hun har svømt ...!

To som ikke synes det er skummelt å hoppe uti vann!

Jeg føler meg rimelig trygg på at VirkerIkke forsvinner for godt når Rikke er helt ute av løpetidsdvalen, samtidig som det garantert vil hjelpe på med mer erfaring og bedre kondis. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å trene henne videre fremover, og jeg har fått masse inspirasjon til videre trening.