mandag 23. januar 2012

En ut, en hjem

Et bilde fra Langvannet.
Den løpetiden lar virkelig vente på seg! Etter at jeg skrev i bloggen sist, har det roet seg veldig ned fra Spiffs side. Nå er det flere dager siden han har flørtet med Rikke, men både han og Casir må snuse på henne (og sørge for at hun holder seg ren) flere ganger i løpet av dagen, og det er også veeeldig viktig alltid å snuse og tisse over der hun har tisset. I helgen skulle mamma bort og kunne derfor ikke ha Cisco, men jeg har jo en supersnill storebror og noen tantebarn som villig passet Cisco. Han hadde oppført seg helt eksemplarisk, så da var det jo ingen sak. Takk, takk!

Men – det er jo sånn at det har vært fryktelig tungt for meg ikke å ha Cisco her. Cisco betyr ufattelig mye for meg, og selv om jeg har sett ham nesten daglig i disse to ukene, har ikke det vært nok. I dag toppet det seg helt for meg, og jeg bestemte meg for at han MÅ hjem, så får det heller bli kaos her. Men heldigvis har jeg også en supersnill mor, så nå er i stedet Rikke hos henne og Cisco er her. :X

Fine Losby.
Heldigvis har Rikke sjarmert moren min så mye at da vi var hos henne en del i julen, var det flere kvelder jeg fant Rikke liggende på fanget hennes. ;) Med andre ord tror jeg det skal gå greit, selv om hun ikke har røytefri pels som Cisco. Rikke kommer til å være med mamma på jobb, noe hun også var forrige gang mamma passet henne for ca. 1,5 år siden. Hun lå da rolig bundet ved siden av mamma hele dagen, så da krysser jeg fingrene for at hun fortsetter den gode trenden denne gangen. Og så krysser jeg selvfølgelig fingrene for at løpetiden kommer snart. Egentlig skal den ikke komme før i slutten av januar, men jeg ble litt lurt av den plutselige og voldsomme interessen fra gutta. Det skal også sies at den tidligere fôrverten alltid har sagt at «nå tror jeg hun får løpetid snart» både en og to måneder før den faktisk har kommet, og det har vært utfra responsen til andre hunder, men jeg hadde allikevel trodd at gutta ikke skulle begynne å vise interesse for henne før det var enda nærmere ettersom de faktisk bor sammen til daglig og har gjort det i ca. tre måneder nå. 



Enn så lenge er det litt som i «gamle dager» her – bare meg og gutta. Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det er å ha Cisco hjemme igjen. Den dagen han ikke er her lenger, kommer til å bli beintøff – det er det i hvert fall ingen tvil om. Jeg gleder meg veldig til å ta med Cisco på tur i morgen. I tillegg skal han få seg en klipp, for nå begynner han å bli litt rufsete i pelsen igjen. 

Rikke, Spiff og Casir fra lørdagens tur i Losby. Fordelen med å gå ut sånn i fire-tiden er at da er det ikke så mange igjen i marka. Dermed kan hundene løpe løs hele turen. 
Selv om det var 12 minusgrader, syntes Spiff det var herlig med et bad. Vi var ute i nesten 2 timer og han badet etter ca. 30 minutter, men viste ingen tegn på å bli kald. Det er visst noen fordeler med å ha monsterpels! Jeg kjente etter, og han var ikke våt inn til skinnet. 
Isbaderen.
Jeg ELSKER sånn vinter som dette. Helt herlig å gå på tur når det knaker under føttene og alt er så hvitt og vakkert. Og kanskje spesielt når det også er litt lyseblått og rosa sånn utpå ettermiddagen. Det er bare å nyte det mens man kan, for man vet jo aldri når det blir mildvær igjen. 

fredag 13. januar 2012

Vi venter fremdeles

Nå må den løpetiden være rett rundt hjørnet – jeg kan ikke skjønne noe annet! Cisco har bodd hos mamma siden lørdag, og jeg savner ham veldig. Dette er absolutt ingen ønskesituasjon, men ettersom Cisco ikke klarte å slappe av og bare peste hele tiden, synes jeg ikke det var helt forsvarlig å ha ham hjemme lenger. Han blir jo 13 år om tre måneder, så han er en gammel hund. I sta kjørte jeg innom ham fordi jeg tenkte at jeg kanskje kunne ha ham hjemme bare jeg holder Rikke atskilt med grind, men jeg skjønte med en gang at det ikke kommer til å fungere. Cisco ulte nærmest da han ble satt i buret og Rikke sto igjen på utsiden, så da var det bare å sette ham inn igjen, si ha det til ham og dra. Jeg gleder meg veldig til jeg kan få ham hjem igjen, for dette er ganske tøft for meg, altså. Det er kanskje litt ekstra spesielt siden Cisco begynner å bli så gammel og jeg føler at jeg har ham på lånt tid. Jeg vil jo helst være sammen med ham så mye som mulig så lenge jeg har ham …

Det er fremdeles uproblematisk å ha Rikke med på tur sammen med Casir og Spiff, men jeg ser jo tydelig at de også er mer og mer interessert i henne. Rikke markerer nå masse i løpet av turen, og hver gang går gutta bort for å snuse der hun har tisset, noe som fremkaller både klapring i tenner og litt sikling. Skikkelig sjarmerende. Her hjemme flørter Spiff masse, og Rikke synes det er veldig gøy så lenge det fremdeles bare er lek. Men etter en stund hopper Spiff opp på ryggen hennes, og nå har hun heldigvis begynt å si ifra slik at jeg ikke trenger å stoppe Spiff hver gang. Casir har jo aldri vært like interessert i tisper som Spiff, men han kan også prøve seg på ryggen hennes innimellom. Mesteparten av tiden ligger heldigvis Casir og sover eller slapper av, mens Spiff helst vil ligge i nærheten av Rikke og må bort til henne hver gang hun beveger seg.


Dette er for en ukes tid siden, men nå er Spiff mye mer «på» enn her.


tirsdag 3. januar 2012

2012

Da skriver vi 2012 og dette kommer til å bli et fantastisk år! Det er i hvert fall planen. Forhåpentligvis kommer det til å skje mange endringer i år, og jeg er både spent og litt nervøs for alle planene – men her i bloggen får jeg begrense meg til å skrive om hundeplanene.

Jeg har foreløpig ikke satt opp noen konkret plan med datoer for konkurranser med noen av hundene, for det hele avhenger av når Rikke har tenkt å få løpetid, om det blir valper, når de ev. kommer osv. Men foreløpige planer med Spiff er elitedebut en eller annen gang og Flatmesterskapet dersom jeg ikke har valper da. For Rikke har jeg planer om klasse II-debut i løpet av året, kvalifiseringsprøven ganske snart og jaktprøvestart til høsten, hvis vi blir klare – og det er vel egentlig det. Jeg tror ikke jeg kommer til å stille Spiff på utstilling før han er veteran neste år (kan ikke tro at unghunden min snart er 7 år gammel!!!), og Rikke får jeg vel ikke stilt noe mer før om leeenge, med mindre løpetiden drøyer litt og jeg rekker en utstilling før vi skal til Danmark.

Cisco blir 13 år i april og Casir blir 9 år i februar, og de koser seg med pensjonisttilværelsen. Ikke for det – Casir er ikke mye til pensjonist i hverdagen! Jeg merker foreløpig overhodet ingen aldringstegn på ham ute på tur eller trening. Man ser tydelig at Cisco er gammel, i hvert fall hvis man ikke er helt grønn på hunder og bevegelser. Nå går det for det meste i trav, men han ligger fremdeles foran meg på tur. Jeg hater egentlig denne snøfattige og våte vinteren, men egentlig er det en stor fordel for Cisco å slippe mye snø, så kanskje jeg burde nyte det i stedet.

Det var et rolig år for oss i fjor, men her kommer allikevel en liten oppsummering:

Cisco fikk fortsette med pensjonisttilværelsen i året som gikk. Jeg trodde jeg skulle miste ham på sommeren, for da var han tydelig sliten og måtte håndfôres for i det hele tatt å spise, men jammen kviknet han ikke til igjen! :X Han virker fremdeles glad og fornøyd, men noen dager er han nok litt ekstra stiv og støl, så da gir jeg ham Rimadyl. Han har blitt hes i stemmen, så det er ikke så mye lyd når han bjeffer lenger, og han hører også dårlig. Jeg må snakke høyt til ham også når jeg sitter ved siden av ham for at han skal høre. Litt vemodig, men det har også noen fordeler. Bl.a. bjeffer han nesten ikke lenger når mamma passer ham. Mitt motto har hele tiden vært at så lenge han virker glad og fornøyd, skal han få være her, men med en gang han ikke gjør det lenger, skal han få slippe. Men jeg føler vel egentlig at vi har kommet dit at hver eneste ekstra uke er en liten gave, for jeg vet jo hvor fort ting kan snu. Ingenting gleder meg imidlertid mer enn om jeg får veldig, veldig mange slike gaver både i år og neste år.

Casir gikk sin siste konkurranse i klasse III i januar. Han viste tydelig ubehag med å være i ringen, og det ble helt klart for meg at dette ikke er noen vits i å fortsette med. Det er litt leit å måtte gi oss når jeg vet at jeg har en hund som er veldig god på de fleste øvelsene, men når man ser at han endrer seg totalt når man kommer inn i ringen og jeg vet at mine konkurransenerver alltid vil være der, er det bare å innse at han ikke er noen konkurransehund. Jeg skulle så gjerne ha hatt opprykket til elite, men Casir er lykkelig uvitende om det og koser seg mye mer på trening enn i konkurranser – så da blir det sånn. Jeg har lekt litt med tanken om å stille ham på working test på Flatmesterskapet som veteran, men med tanke på at han intet mindre enn maltrakterte en dummy da jeg skulle ta noen bilder i høst, tror jeg kanskje det skrinlegges. Han som aldri har knekt en dummy før i sitt liv, har plutselig fått det for seg at dummyer er leketøy. Ja, ja. Han har jo uansett aldri vært noen stor jakthund.

Spiff gikk noen konkurranser i klasse III uten at vi hadde hellet helt med oss, men så klaffet det endelig i juni. Gleden var stor da opprykket til eliten var i boks! Jeg hadde tenkt å debutere i elite på høsten, men da høsten kom ble det så hektisk at jeg ikke klarte å få til nok konstruktive treninger, så det ble ikke noe av. I tillegg var han sykmeldt i en drøy måned grunnet en låsning i ryggen som kom av at han var litt mye Spiff på tur. Da er det greit å ha superkiropraktor Kristin som fikser disse hundene våre! På jaktfronten ble det kun start på Flatmesterskapet, der vi startet uten noen som helst forhåpninger fordi vi kun hadde trent LP hele våren, bortsett fra et strålende bra jaktkurs på Dillingøy i mai. Spiff overrasket og imponerte meg, og vi endte med 80 av 100 poeng og kom på delt 5. plasse i AK. Planen var AK-start på ordinær jakprøve på høsten, men låsningen i ryggen satte en stopper for det. Til slutt kom jeg også frem til at jeg ikke får trent nok jakt til å få bukt med våre utfordringer der, så det er derfor LP vi kommer til å satse på videre. Det er litt trist, for jeg tror vi kunne ha nådd så mye lengre, men jeg må bare innse at tiden og årene har flydd fra oss.

Mascot forlot oss i november etter en kort periode med kreft. Han ble 10 år gammel, noe som ikke er noen alder for en sprek liten dvergpuddel. Kulen ble oppdaget i august, fjernet like etter, men kom tilbake like plutselig som da den først dukket opp. Det var en hissig kreftform, så i stedet for at både vi og ham skulle pines for å prøve å holde ham i live så lenge som mulig, lot vi ham slippe med en gang kulen kom tilbake. Jeg savner ham fremdeles veldig og får ofte en liten tåre i øyet når jeg tenker på ham. Han var en herlig liten gledesspreder, og ønsket om en liten dvergpuddel om en stund, er absolutt til stede, selv om jeg vet at ingen vil kunne erstatte ham. De er og blir egne individer med helt egne personligheter, heldigvis.

Rikke ble stilt på sin første offisielle utstilling under Flatmesterskapet, men fikk da kun very good fra dommeren som mente hun var for liten. Nå er very good riktignok en bra premiering, det betyr jo faktisk «veldig bra», men man håper jo alltid på excellent. Samme dag som jeg fikk opprykk til elite med Spiff, debuterte jeg i klasse I med Rikke. Hun imponerte, men det holdt allikevel akkurat ikke til opprykk. Jeg var fornøyd med det, for tross alt bodde hun hos fôvert og jeg hadde ikke trent henne mye. I oktober flyttet imidlertid Rikke hjem til meg permanent, og etter to ukers intensiv trening klarte vi å få opprykket til klasse II med 184,5 poeng og vi ble nr. 2 av 18. Det er mitt beste resultat i klasse I noen gang (Spiff og jeg fikk 183,5 poeng da jeg fikk opprykket med ham), så det var jeg fornøyd med! Hun var en drøm å gå med og jeg innså at jeg muligens har fått min nye LP-hund i hus. Like etterpå bli Rikke stilt på utstilling, og med 3 kg mindre på kroppen, fikk hun excellent og en fin kritikk i en forholdsvis stor åpenklasse. Resten av året har gått med til LP-trening, men også litt trening med dummyer, og hun viser så langt veldig fine kvaliteter.

Til slutt legger jeg ved noen videosnutter:

Hundene sørget for å gi over 100 golfballer til brødrene mine til jul. Alle hundene bidro til dette, men her er det Spiff som er i farta.

Spiff trener avstand.

Casir og Rikke har det gøy på tur.

Cisco løper fremdeles glad og fornøyd på tur, selv om det går litt smått i forhold til før.

Spiff og Rikke leker. Det er ikke så lett å se, men Rikke står på tre ben mens Spiff snuser skikkelig på henne. Jeg synes gutta snuser oftere og lengre på henne nå de siste ukene. Er det løpetid på gang snart?