Treninger

For et par uker siden skrev jeg at det eneste som nå gjenstår i forhold til Rikkes trening mot klasse I, er stå under marsj. Nå kan jeg fortelle at på fredag gikk det et stort lys opp for Rikke. Fra ikke å ane hva «stå» i det hele tatt dreide seg om uten godis foran nesen, klarte hun i løpet av økten å stoppe raskt bare på kommandoordet og bli stående uten å flytte på seg. Hun blir bare morsommere å morsommere å trene med, og jeg blir bare mer og mer forelsket i lille Rikke. Jeg gleder meg til å gå klasse I med henne (selv om jeg sikkert blir nervøs når dagen er her) og håper at vi klarer å vise frem noe av det vi har trent på i et par måneder nå. Det er noe helt annet å trene en hund bare ukentlig eller annenhver uke, som vi driver med, mot å trene en hund som bor hjemme, for vi går jo glipp av mye av de daglige småtingene som jeg alltid gjør med gutta.

I dag møtte jeg Rikkes kullbror Ibsen som var på besøk fra Danmark. Det er første gangen jeg har sett ham siden de var 7,5 uke gamle, så det var veldig moro å se ham igjen. Han har opprykk til klasse B bruks i Danmark og har fått excellent på utstilling (tror bare han er stilt en gang). Han var veldig annerledes enn Rikke i utseendet. Mens Rikke har mye fra Tippi (mor), har Ibsen mye fra Zomby (far). Morsomt å se hunder fra samme kull, altså.

Spiff fungerer også bra på trening om dagen, og vi har altså fokus på innkomster og avleveringer og innkalling med dekk. Ser at jeg har slurvet litt her. Så hvis jeg kunne ha fått Spiffs tempo og intensitet, Casirs kjappe momenter og fine avslutninger/avleveringer, Casirs holdter og bakpartskontroll, Ciscos plassering på fri ved foten, Casirs opptak og Spiffs konsentrasjon, tror jeg vi snakker om den perfekte hund. ;)

LP-stevne med Spiff

I går var det LP-stevne med Spiff'ern igjen. Stevnet var på en idrettsplass på Nordkisa, og for et flott sted å gå på stevne! Herlig underlag (gress), stor ring og masse plass rundt ringen til å varme opp på. Me like!

Spiff på trening med Hanne og Sunniva for noen dager siden.

Det var bare fire påmeldte i klasse III, men kun tre møtte. Hun ene kjenner jeg fra før og hun andre visste jeg også hvem var fra før, så vi ble sittende sammen. Vi hadde oppmøte kl. 11.30, men først 14.30 kom vi inn i ringen. Når jeg i tillegg var tidlig ute og var på stevneplassen før 10.30, ble det noen timers ventetid, men da hjelper det definitivt med veldig hyggelig selskap rundt ringen! Spiff ble tatt ut av bilen noen timer før vi skulle inn og jeg hadde ham bare i bånd ved siden av meg. Jeg tenkte at han muligens var litt sliten etter lørdagen (det var definitivt jeg), for da var vi ute i skogen fra kl. 10 til nesten 18 og gikk to liksom-AK-prøver for noen som var på et prøvelederkurs. Vel, så feil kunne jeg ta, for Spiff var langt fra sliten. Faktisk var han litt for heit, men det synes jeg er et luksusproblem. Med tanke på at jeg har slitt med at Casir synes jeg blir så ekkel når jeg blir nervøs og dermed daler i ringen, er følelsen av å gå med en hund som er too much, heeelt fantastisk.

Det har dessverre ikke blitt mest trening i forkant av dette stevnet, så innstillingen min var at vi bare skulle ha det gøy i ringen, så fikk et eventuelt opprykk bare bli bonus. Jeg vet at Spiff er ustabil på enkelte øvelser og at han trenger mer rutine, men samtidig vet jeg at han også kan gjøre alle øvelsene til nært opp til en 10-er, så egentlig kunne alt skje. Jeg var kjempenervøs på morgenen og sov også litt dårlig natt til i går, men etter all ventingen på stevnet, forsvant heldigvis den verste nervøsiteten og jeg klarte til og med å spise matpakken min. Det er begrenset hvor lenge man klarer seg på en frokost-smoothie (for øvrig verdens beste banan- og blåbærsmoothie som jeg lager selv – mmm). Jeg ble litt nervøs igjen til fellesøvelsene, mens da jeg kom inn i ringen igjen etterpå, forsvant alle nervene. Herlig følelse!

Her er i hvert fall poengene:


Fellessitt 1 minutt: 10

• Yes, Spiff satt uten å rikke på en labb. Han pleier nemlig å trippe med frambena like før jeg er tilbake hos ham. 

Felllesdekk 3 minutter m/skjult fører: 0

• Etter ca. 1 minutt hadde Spiff ligget med veldig høy hals og etter ca. 2 minutter hadde han reist seg opp. Han sto og logret veldig. Da gikk dommeren mot ham for å hente ham, og da kom han henne i møte. Jeg fikk beskjed om å kalle ham inn da han var ved dommerteltet, og jeg skjønte jo ikke noe. Hadde Spiff løpt til teltet? Ble litt lettet da jeg hørte at han ikke hadde gjort det, for jeg vil heller at han skal bli der han er selv om han reiser seg enn at han skal løpe et annet sted. Ifølge dommeren virket det som om Spiff ble berørt av at hunden ved siden av lå og pep hele tiden, og det kan jo hende han ble det, men det skal han uansett takle. Dette tar jeg på min kappe, for jeg har faktisk ikke trent dekk med skjult fører siden sist stevne, og det var jo første gangen han satte seg opp på en fellesdekk. Ikke roet jeg ham ned før han skulle inn til fellesøvelser heller, og det vet jeg jo egentlig at jeg må gjøre.

Fri ved foten: 8

• Spiff var heit og kom for langt frem og ble til tider litt skjev. Dommer trakk også for at han ikke rygget ved siden av meg på «to skritt tilbake». Det har jeg faktisk ikke trent så mye på, for ifølge en annen dommer som jeg gikk et treningsstevne for i fjor, står det ikke noe sted at hunden også skal rygge, så han mente at hvordan hunden beveger seg de to skrittene tilbake ikke har noen betydning. Casir kan jo rygge ordentlig, så da skal jeg lære Spiff dette også. Jeg er forresten veldig glad i slike dommere som gir tilbakemelding for hva de trekker for, for da vet jeg hva jeg skal jobbe med videre. Og jeg er veldig fornøyd med å få 8, for jeg merket selv at Spiff ble altfor heit. 

Sitt under marsj: 8

• Ettersom Spiff har stått på de to siste stevnene, safet jeg med «sssssittttt», og dermed mistet vi to poeng. Helt riktig av dommeren. :)

Innkalling med dekk: 6

• Spiff kom i et kjempetempo, og da vet jeg at han bruker litt lang tid på å stoppe. I tillegg kunne jeg kanskje ha sagt kommandoen litt før, for han skulle jo liksom stoppe på høyde med dommeren, men det gjorde han definitivt ikke. I tillegg satt han litt langt fra meg på innsittet.  

Ruta: 6

• Spiff spurtet ut i ruta, stoppet da jeg sa stå, la seg da jeg sa ligg og ble liggende til jeg kalte ham inn. Men i stedet for å komme inn på plass ved siden av meg, raste han forbi meg på feil side inn i teltet til skriver, så jeg måtte kalle ham tilbake. «Det var synd, der røyk 10-eren», sa dommeren. Jeg lo så jeg nesten ikke klarte å avslutte øvelsen. Og jeg er veldig fornøyd med at det jeg faktisk har trent på de siste ukene, nemlig at Spiff skal løpe raskeste veien rett inn i ruta og ikke inn fra høyre, faktisk har gitt resultater.

Apport over hinder: 8

• Spiff spurtet ut, bommet på apporten, tok den i farten på vei tilbake, satte seg litt langt fra meg på innsittet. Dommer trakk for opptak og innsitt.  

Metallapport: 7

• Spiff spurtet igjen ut, tror kanskje han bommet på opptaket på vei ut her også (må lære ham å bli mer presis på opptakene – tips tas imot med takk!), travet i høyt tempo tilbake, og tok like godt to runder rundt meg før avlevering. Her må jeg igjen bare skylde på meg selv, for jeg må trene mye mer på avlevering. I jakta tar jeg imot dummyen i front, så jeg tror Spiff blir litt usikker når jeg ikke bøyer meg mot ham og viser at jeg vil ha apporten. Her lo jeg forresten også høyt. 

Neseprøve: 5

• Pinnene ble lagt i en sirkel. Spiff søkte fint over pinnene (dog med en liten stopp der han tittet på meg før han søkte videre) og plukket riktig pinne uten å nøle, men slapp den to meter foran meg. Jeg sa «nei, apport», og han plukket opp og avleverte. Jeg kunne visst fått 7 poeng dersom han hadde plukket den opp uten at jeg sa noe, men det er ikke så farlig. Jeg ville heller bruke anledningen til å vise at det var feil å slippe pinnen. 

Avstand: 7

• Spiff la seg dessverre ikke med albuene helt i bakken på neddekket, så jeg måtte gi ham to kommandoer før jeg gikk ifra. Bommet også på første momentet som var «stå», så det ble det en dobbeltkommando, mens resten gikk helt supert. 

Helhet: 7,5

• Dommerens kommentar var at det ble litt mye surr, men det var visst morsomt å se på oss. Jeg likte for øvrig veldig godt å gå for denne dommeren (som jeg kjenner litt fra før), for jeg synes både hun dømte jevnt og rettferdig, samtidig som jeg fikk tilbakemeldinger på hva hun trakk for. 

Totalt endte vi på 205,5 poeng og fikk en 3. premie. Men siden vi bare vare tre startende i klasse III, ble det jo pallplass. ;) Vinneren fikk også 3. premie, så vi kan vel si at nivået var jevnt. Vi ble nr. 2 og fikk både Dentastix, pokal og 3 kg fôr.

Dette bildet ble også tatt på trening forrige uke. Spiff synes det er litt vanskelig å galoppere med metallapporten i munnen, så det trener vi videre på. 

Alt i alt var jeg fornøyd med dagen, selv om jeg har veeeldig lyst på dette opprykket. Men jeg digger Spiff og kan ikke få sagt hvor glad jeg er for å ha en hund som har motor i massevis og som ikke lar seg påvirke av mine nerver. Da slipper jo nervene også. Jeg har lyst til å gå med Casir igjen også, men inntil videre fokuserer jeg på Spiff. Både fordi jeg ikke orker å gå med to hunder i samme klasse flere ganger, men også fordi Spiff er veldig bra å gå med for meg for å få tilbake godfølelsen på konkurranser.

Veterinærbesøk med Cisco

På onsdag var Cisco en tur hos Vets 4 Pets. I det siste har han blitt ganske tungpustet på tur, han er helt besatt av å finne vann i alle grøfter og han hoster/harker/brekker seg litt innimellom. Han kan ikke ligge mange sekundene på ryggen før han begynner med denne harkingen. Det er jo nærliggende å tro at dette er symptomer på vann i lungene pga. hjertesvikt, så dermed fikk Cisco en grundig sjekk.

Cisco holder seg godt til å være 12 år, men noen aldringstegn har vi jo sett en stund. 

Tina lyttet på hjertet, tok blodprøve og vi tok også røntgenbilde for å se om hjertet kunne være forstørret. Men hjertet dekket tre ribben, det, og det er akkurat så stort som det skal være. Ikke kunne hun se noe som kunne være kreft i lungene heller og blodprøvene var fine, så sannsynligvis er det bare at hjertet fungerer litt dårligere pga. alderen, men altså ikke noe akutt. Cisco har også begynt å få en del kuler, og noen av dem begynner å bli forholdsvis store. Vi har tidligere tatt prøver av noen av dem, og da var det bare fettkuler. Tina lurte på om vi skulle ta prøve av de nye kulene, men jeg sa at det trengte hun ikke. Om det er kreft, vil jeg uansett ikke skjære noe mer i ham. Kulene får bare sitte der så lenge de ikke plager ham, noe hun forsto. Som hun sa: «12 år er en bra alder og alt over det er bonus.»

Jeg vil bare at Cisco skal ha det kjempebra så lenge han er her, og når han ikke lenger har det bra, skal han få slippe. Den tunge pesingen kommer når Cisco har løpt eller stresset seg opp eller når det har vært veldig varmt og vi har gått et stykke. Cisco begynner å bli veldig svak i bakparten, så selv om han fremdeles er sprek og hopper og løper og er (nesten) like vill og gal som han alltid har vært, begynner å han jo å få litt problemer. Den største forskjellen er på tur der han som regel traver, men sjelden galopperer lenger. Når han galopperer, er det på en måte som om bakparten blir hengende litt etter. Og så er det selvfølgelig det at han faller mye og sklir veldig på glatte gulv. Ifølge Tina har Cisco allikevel mer muskulatur enn de fleste andre 12-åringer, selv om han sikkert hadde mer enn dobbelt så mye da han var yngre.

En sprek, men litt svak 12-åring. 

Ellers viste røntgenbildet at Cisco har forkalkninger både i skulder og rygg. Det er jo heller ikke unormalt på en såpass voksen hund. Fra før vet jeg jo at han har svak grad HD og forkalkninger i begge hoftene. Pga. forkalkningene setter vi ham på Rimadyl. Jeg merker egentlig ikke at han har vondt, men innimellom står han og strekker ryggen sin omtrent slik jeg selv gjør, så det kommer nok av det. Pr. i dag har nok Cisco det bra, men denne tunge pesingen på tur er noe nytt som har kommet bare de siste ukene, så jeg ser jo at jeg nok må ta mer hensyn til ham enn tidligere. Jeg håper jo at jeg kan ha Cisco her lenge ennå, men jeg ser vel egentlig for meg at dette er vår siste sommer sammen … Det er virkelig mange bekymringer med å ha en gammel hund når man ser at de begynner å få problemer. Og en ting er sikkert: Jeg skal ikke la det gå for langt. Cisco skal ikke leve på overtid fordi jeg ikke orker tanken på å miste ham.

Verdens fineste Cisco. Disse bildene ble forresten tatt i går. 

Hvorfor galoppere når man kan trave?

Gode, fine Cisco.

17. mai og valpebesøk

Vi hadde en veldig hyggelig dag i går og tradisjonen tro feiret gutta dagen sammen med Mascot. Her er noen bilder av gjengen:

Det er alltid enkelt å ta bilder der alle fire er fine samtidig. Casir synes dette er fryktelig kjedelig, Cisco synes solen er litt skarp, Mascot sitter i grunnen fint, mens Spiff bare MÅ slikke litt på Mascot. 

Casir og Spiff synes disse flaggene er tunge.

Spiff fikk litt mer dreisen på det etter hvert.

 

Spiff feirer litt ekstra, for han ble bestefar til 8 små i går kveld/natt. Det ble fire tisper og fire hanner. Spiff må være den barnsligste bestefaren jeg kjenner!

Cisco kan også holde sånn flagg.

 

Cisco fant en dokke som skal kastes etter storopprydding, og den var visst skikkelig fin.

Casir koser seg i hagen til Mascot. 

Et ikke-hundebilde, til en forandring. 

 

Et til.

Og helt til slutt må jeg bare legge ut et bilde av en av de herlige valpene hos kennel Flatattack. Finnes det egentlig noe søtere enn flatvalper på ca. 8 uker?

 

Ok, ett bilde til. Det kommer nok flere på Flatattacks hjemmeside etter hvert. 

Og ett til …

Enda et.

Og et til …

De er så vakre. 

Hun her er bare så nydelig.

Dagens siste. Med blomst i munnen. :)

Jaktkurs og trening med Rikke

Forrige helg var Spiff og jeg på jaktkurs for AK-ekvipasjer på Dillingøy. Det var virkelig et bra kurs. Følte jeg fikk noen bra tips som passet fint til Spiff som er såpass på hugget som han er. Spiff var litt rusten (eller la oss kalle en spade for en spade: han var helt på jordet, bokstavelig talt) første delen av dagen på lørdag, så en liten periode vurderte jeg å pensjonere ham fra jakttrening for all fremtid. Heldigvis kom han til seg selv igjen etter kl. 15 på lørdag, og hele søndag fungerte han som han pleier – effektiv og presis på markeringene, tok stoppsignalene mine og han gjorde også et supert søk i vanskelig sivområde. Jeg kunne puste lettet ut. Mulig han har nesemidd allikevel (vi skal til veterinær på onsdag), men i det minste klarte han uten problemer å finne dummyene han ble sendt på, i motsetning til den løpingen uten å finne dummyer han holdt på med på lørdag. Ifølge instruktøren, som nok var rimelig oppgitt over Spiff på lørdag (dette ble altså sagt på søndag), har jeg en arbeidsmaskin (det vet jeg jo) som bare trenger å lære seg dirigeringssignalene enda bedre før dette blir helt supert, så da er det vel bare å jobbe videre. Det var også veldig gøy med bumper boy. For de som ikke vet hva det er: En liten maskin som skyter ut dummyer med et kraftig smell når man trykker på en fjernkontroll. De skytes høyt og langt og man kan også få den til å gi fra seg diverse lyder som f.eks. lyder av ender. Motivert ble jeg i hvert fall etter dette kurset! Bare synd jeg har meldt på noen LP-stevner før sommeren slik at jeg må prioritere det en periode.

Jeg tok dessverre ingen bilder på kurset da det ble litt vanskelig å få til mens man selv gikk med hund. Dette er Rikke, Spiffs niese, som ble 3 år i går. Hurra for Rikke!

Heeelt objektivt mener jeg jo at Spiff er en ganske så fantastisk hund (og hvis jeg har fått noen nye lesere nå som ikke kjenner meg, så sier jeg dette med et smil rundt munnen og et blunkende øye), så jeg skulle ønske jeg fikk ham som valp i dag – da hadde jeg trent ham litt annerledes fra starten i forhold til jakttreningen. Jeg har tross alt plukket opp ett og annet i løpet av de siste seks årene. Jeg hadde også sørget for at jeg ikke hadde havnet på sykehuset slik jeg gjorde da Spiff var valp og etterpå hadde mange og lange perioder der jeg lå på sofaen med svimmelhetsanfall som ingen skjønte noe av. Nå vet jeg jo hvorfor de kommer (sånn delvis, i hvert fall), så da fungerer jeg i hvert fall til en viss grad selv om jeg i perioder er fryktelig sliten og uvel og har smerter og sånn. Poenget er: Nå som jeg har lært meg å leve mitt nye og ikke fullt så aktive liv, skal det mer til før jeg blir direkte sengeliggende. Når man ikke er sengeliggende, er det lettere å trene hund. Nemlig.

I dag har jeg trent Rikke igjen. Jeg prøver å få til en økt pr. uke med henne og fôrverten får også noen hjemmelekser med henne. Vi trener mot debut i klasse I i juni. Pr. i dag er det bare stå under marsj som mangler, så vi er vel sånn ca. i rute. Jeg håper jeg får den på plass ganske snart. Det er litt rart å gå med en hund der man ikke har gjort grunntreningen selv, så jeg har ikke kjempehøye ambisjoner, men håper selvfølgelig på en 1. premie. Om vi ikke får det, har i hvert fall disse ukentlige treningene gitt meg noe i forhold til at jeg har blitt enda bedre kjent med henne. Gøy er det også å trene henne. Jeg tok noen bilder av henne etter treningen i dag og de kommer her:

Her sitter vi på skinka. 

Enkeltdekk er litt kjedelig. 

Rikke er rimelig fornøyd med stedet hun bor på. 

Det er ikke alle hunder som har slik utsikt fra hagen sin. 

Innkalling.

Ny innkalling.

Hun fikk hente en dummy noen ganger også.

Rikke er ikke mye trent i dette, men hun har en medfødt «rett ut, rett hjem»-mentalitet, i det minste. 

Snorballen er også litt fin. 

LP og maaange bilder

Jeg skal jo liksom sette ordentlig i gang med jakttreningen av Spiff igjen, men har blitt helt hektet på LP om dagen. Siden vi har kommet mye lengre i LP enn i jakt, er det liksom litt mer lettvint å trene det, og vi trenger heller ikke stor plass eller mye tid for å få til en liten økt. Men vi har vært på noen jakttreninger også, altså, og ting har fungert bedre enn forventet.

I går gikk Spiff og jeg konkurranse igjen. Det var NRK avd. Vestfold som arrangerte. Vi har ikke fått jevn trening så langt i år, noe jeg tror den litt urutinerte Spiff trenger. Jeg vurderte derfor å trekke meg, men bestemte meg for å ta det som trening for oss begge. Vi hadde veldig flaks med været. Strålende sol, men ikke for varmt. Ringen var litt liten på en litt skjev gressplen, noe som egentlig bare var litt problematisk under springmarsjen på fri ved foten. Koselig stevne og særdeles hyggelige konkurrenter gjorde dette til en kjempefin dag i solen.

Alle fellesøvelsene ble tatt først og Spiff startet fint med 9 på fellessitten. Han satt helt stille i ett minutt, men tripper litt i forventning når jeg kommer mot ham igjen. Det er nok en liten familiesvakhet det der (søsteren har gjort akkurat det samme), men jeg jobber med det.

Så var det fellesdekk. Dommeren, som for øvrig var en hyggelig kar jeg aldri har gått for før, spurte om vi var klare, ba oss kommandere hundene ned og vi gikk ifra og stilte oss bak teltet. Hm, skulle det ikke ha vært enkeltvis neddekk her? Vi sto bak teltet en god stund og vi rakk å snakke om at det skulle jo egentlig ikke være slik. Så gikk det en liten stund til og dommeren ba oss komme frem for å ta øvelsen på nytt. Ja, ja. Burde jo egentlig ha skjønt at det nok hadde vært lurest å si fra. Spiff lå fint og jeg koste og klappet ham litt mens han lå nede etter at jeg kom tilbake. Så var det på nytt fellesdekk. Spiff og jeg sto ca. midt i og han la seg kjapt ned på min kommando. Vi sto 3 minutter bak teltet og da jeg kom frem igjen, satt (!) han! Det var noe nytt. Det ble dessverre 0. Hadde han bare ventet med å sette seg opp til halve tiden hadde gått, hadde det blitt 5. Spiff hadde satt seg rett opp etter ca. 45 sekunder og hadde sittet helt rolig resten av tiden. I ettertid tenker jeg at jeg kanskje giret ham litt for mye opp etter fellesdekken som måtte tas på ny, for Spiff blir egentlig ganske gira av kos, selv om den foregår rolig. Men jeg er fornøyd med at han ble sittende, i hvert fall.

På fri ved fot ble Spiff litt mye. Tror han klarte å rette inn de fleste holdtene, men jeg følte at han både ble gående litt langt frem og at han ploget. Har ikke trent nok fri ved fot i det siste, så det var egentlig som forventet. Jeg må nemlig terpe mye på plassering for at han ikke skal falle tilbake til gamle synder. Det ble visst gjort en liten feil på kommanderingen fra første ekvipasje, så alle fikk bl.a. springmarsj med helt om og holdt. Det har vi ikke gjort før, tror jeg. I ettertid sa dommeren at han ikke dømte oss for akkurat det, men at han syntes alle hadde vært sporty som gjorde dette. Det var mange og hyppige vendinger og egentlig et ganske morsomt program å gå, men jeg skulle gjerne hatt mer plass. Vi fikk 7,5 og jeg regner med at vi ble trukket for plasseringen til Spiff og noen skjeve holdter. Dommeren var hyggelig, men jeg skulle ønske han ga tilbakemeldinger på hvorfor man blir trukket. Det er jo ikke alltid man selv ser hva som er feil og da blir det jo vanskelig å vite hva man skal jobbe videre med.

Sitt under marsj ble til stå under marsj og en klar 0. Skjønner ikke hva jeg gjør, for dette går sjelden feil på trening, men vi bommet på den øvelsen forrige gang også.

Innkalling med dekk ble til innkalling med sitt og altså en dobbeltkommando på momentet. Resten var veldig fint – stor fart og fint innsitt, og vi fikk 8. Spiff ble litt forstyrret av noe idet jeg sa «ligg», dessuten kan han faktisk ha en tendens til å sette seg. Tror det kommer fra jakttreningen.

Ruta ble for vanskelig for Spiff. Han løp til høyre for ruta, noe han også har en tendens til å gjøre på trening. Prøvde å dirigere inn, men da begynte Spiff å lete etter dummyer (det så i hvert fall sånn ut), så selv om han stoppet de gangene han fikk beskjed om det og tok sånn ca. retningene, traff han aldri ruta helt. I tillegg måtte han plutselig tisse (han drikker i perioder ekstremt mye vann), så han satte seg ned på huk og tisset (!) en god stund (føltes det som). Teit av meg som ikke luftet ham bedre før vi skulle inn i ringen. 0 her.

Apport over hinder ble en fin øvelse. Spiff hoppet hinderet og løp ut i stor fart, bommet på apporten i opptaket (vi kan egentlig si at han tok en Spiff, for dette er en klassiker), traff andre gangen og spurtet hjem. Ok innsitt og 8,5 på den. Fornøyd med det.

Metallapporten ble vel dagens søteste øvelse i mine øyne. Jeg kaster apporten, den lander i gresset (som var forholdsvis høyt), Spiff spurter forbi og bort til ringtauet. De hadde nemlig festet ringtauet med kjempestore metallapporter! I hvert fall trodde Spiff at det var det, så han måtte løpe helt ut før han fant ut at det kanskje ikke var meningen at han skulle apportere den store greia der. Så fikk han øye på den betraktelig mindre metallapporten og løp til den, plukket og avleverte. Men siden han havnet på utsiden av ringtauet først, ble det en 0 her. Men han var veldig søt, altså. Kanskje ikke så veldig smart. ;)

Neseprøven var neste øvelse. Dette er den øvelsen vi har slitt mest med, så selv om det gjenstår litt, er jeg kjempefornøyd. Spiff løper ut i stor fart, men senker tempoet ved pinnene. Han søker grundig over alle pinnene uten å smake på noen, blir litt distrahert av en lukt i gresset like bak pinnene og bruker litt tid der, går tilbake til pinnene og søker på nytt, plukker pinne og kommer rett hjem uten å tygge. Det var riktig pinne, alle de andre pinnene lå på sine plasser etterpå og vi fikk 7. Litt mer trening her, så blir dette en fin øvelse, tror jeg. Det er ikke mer en noen måneder siden jeg holdt på å gi opp hele øvelsen fordi han bare skulle apportere uten å bruke nesa, og på generalprøven dagen før, ble han bare stående der ute ved pinnene og titte dumt på meg.

Så var det avstand, noe som er vår beste øvelse. Imidlertid gikk denne øvelsen helt elendig på generalprøven, så jeg hadde ikke den beste magefølelsen. Men bortsett fra at han måtte ha to og en halv kommando på stå fra liggende en gang og han ikke la seg helt ned på neddekket da jeg skulle gå ifra (og jeg derfor kommanderte «ligg» en gang til i stedet for «bli»), gikk resten som smurt. Vi fikk 7, så dommeren må også ha ment at resten gikk bra. Spiff ble på samme sted, noe jeg er så fornøyd med, for jeg har slitt med masse fremdrift på Casir.

Det ble 7 på helhet, noe som kan ha en liten sammenheng med uhellet ved ruta. Vi skulle vel egentlig hatt 0 på helhet pga. det. Men både dommer og ringsekretær kommenterte at Spiff er så glad og ivrig, og det er tross alt det viktigste. De fleste flatter, inkludert Casir, har jo en tendens til å falle sammen når de har førere som blir veldig nervøse, slik som undertegnede. Det andre får vi til med litt mer trening. Jeg håper Spiff fortsetter på denne måten med at han ikke lar seg prege av mine konkurransenerver, for det har jo etter hvert blitt et stort problem for Casir og meg. Casir synes det er ekkelt når jeg får høy puls, og det gjør jeg definitivt når det nærmer seg konkurransestart.

Helt til slutt var det en ekvipasje som ikke hadde fått med seg at hun skulle inn til fellesøvelser som skulle få lov til å gå, så da trengte de et par hunder som kunne være med på det. Jeg benyttet sjansen til å ta med Casir. På fellessitten satt han helt stille i 1 minutt, men kom meg gående i møte da jeg gikk mot ham. Så irriterende. Ikke var jeg særlig nervøs heller, så denne gangen kan han ikke ha reagert på min høye puls, men han må ha kjent igjen stevnesettingen. På fellesdekken var jeg derfor litt mer obs. Han hadde ligget fint hele tiden. Litt høy hals en periode, men så vippet han over på siden og lå helt rolig. Hunden som var under bedømming hadde satt seg opp og hadde også bommet på neddekket (den la seg på kommandoen til en annen), så siden den nå hadde fått 0, kunne jeg ikke ødelegge for den. Derfor sa jeg «bli» idet jeg kom frem igjen og viste også signalet for «ligg» med hånda (etter tips fra en av de hyggelige konkurrentene). Casir lå helt rolig til jeg kom bort til ham igjen og der belønnet jeg ham med skinke. Håper at dette ble en fin erfaring for ham, for hvis jeg ikke får bort dette problemet, blir han snart pensjonert fra konkurranser. Akkurat nå har han en pause mens jeg fokuserer på Spiff, men planen er å prøve igjen til høsten.

I overskriften lovet jeg mange bilder. Bildene ble tatt i dag da jeg fikk med mamma og Mascot til Losby. Mamma var så snill at hun tok maaange bilder av hundene og meg. Faktisk tok hun så mange bilder at jeg hadde 1052 bilder å gå gjennom da jeg kom hjem! Jeg sa at hun bare kunne knipse i vei og når kameraet tar 6 bilder i sekundet og man holder knappen nede, da blir det noen bilder. Og det ble i tillegg en del bilder som jeg liker veldig godt, så da har jeg valgt ut noen av dem jeg liker best. Og jeg har vært flink og slettet 400 bilder så langt. :) Her er de, i hvert fall.

Jeg synes Casir og Spiff kan lære seg å leke riktig vei i forhold til sola!

Mascot ser alltid gal ut når han løper, men så løper han også kjempefort! Dette er faktisk et av de mest normale bildene jeg har sett av ham i fart.

Casir har meldt seg på i konkurransen «Hvem har lengst tunge?»

Mascot løper så fort at han nesten må lukke øynene pga. vinden.

Mascot synes i tillegg det er kjempegøy å løpe frem og tilbake mellom mamma og meg.

Cisco har ikke glemt gamle kunster.

Han har heller ikke glemt nye kunster. Slalåm har blitt en av favorittene hans.

Logre, logre. :)

Enda mer logre. :)

Snute mot nese.

«Jeg elsker deg.»

«Give me ten.» En god økt avsluttes alltid slik. 

Casir syntes det var dårlig gjort at han måtte vente så lenge før han fikk lov til å trene, så han var en smule heit. 

Casir logrer ikke lenger på mitt høyre lår etter at store deler av halen ble amputert. Det kunne gjøre ganske vondt, så akkurat det savner jeg ikke.

Sideforflytning.

Casir er morsom å trene med, altså. Smågal og rar og av og til litt vimsete.

Her forteller jeg sikkert Casir at han er flink eller noe sånt. Og ja, håret mitt er rart.

Så er det Spiff – den galeste av dem alle. 

Skjønner jo at vi ikke får så høye poengsummer på denne øvelsen, men jeg foretrekker selv litt galskap fremover altfor pent og pyntelig (= kjedelig). 

… men han klenger kanskje litt i meste laget. 

Allikevel digger jeg å gå fri ved foten med Spiff'ern. 

Her ser det litt penere ut, vel? Og ja, denne hunden logrer også.

Spiff kan ett triks: kommandoen «hopp».

Vanskelig å holde seg alvorlig.

Men han får aldri lov til å hoppe på meg. Jeg får blåmerker bare man ser hardt på meg, så jeg er ikke så glad i hunder som hopper og treffer.

Hopp med kontakt.

Dette bildet lo jeg høyt av da jeg så det første gang. Snakk om å se teit ut!

Casir kan også hoppe, men ikke like høyt som sin fetter.

Her trener vi inn baklengs salto. 

Livet blir aldri kjedelig med disse i nærheten.

Mascot måtte også få litt trening, og han er like vill og gal som resten av gjengen.

Han er egentlig ganske flink!

Det er noe helt annet å gå fri ved foten med en så liten hund. 

Morsomme Mascot. Han har jo til og med en verdensmester i LP i familien. I hvert fall nesten. De har samme kennelnavn, i det minste, og begge er pudler.

Ivrig og glad!

Her trener vi på at Mascot skal stå på ett ben.

Og her trener vi på at han skal gå rundt benet mitt på to ben. ;)

Mascot er fin, han.